I Don Quijotes fotspor – en reise gjennom det ukjente Spania

Vindmølle i La Mancha. Foto
Vindmølle på «et sted i La Mancha» Foto: MariaV ©

Vår reise i Don Quijotes fotspor

Don Quijote, den berømte romanen til Miguel de Cervantes inspirerte oss til å lage en reise til La Mancha i Spania. Eventyrreisen i Don Quijotes fotspor ble første gang gjennomført i 2001.

Vi var heldige som fikk oppleve de genuine, søvnige landsbyene i La Mancha mens de fortsatt var uoppdaget av turistene. Jeg husker da vi og gjesten våre ble intervjuet av en lokalavis. Vi var nemlig den første reisearrangør som hadde noen gang kommet dit med en utenlandsk gruppe. Det var en stor begivenhet for landsbyen.

I 2005 var det 400-år siden boka om Don Quijote ble skrevet. Vi markerte dette med utgivelse av reisemagasinet PÅ TUR med Don Quijote som hovedtema.

Mange år har gått, men turen i Don Quijotes fotspor er fortsatt en av våre beste signaturreiser. Landsbyer som Don Quijotes og Sancho hadde besøkt på sin ferd er fortsatt der de var for 400 år siden.

Vi tar en reprise på reportasjen fra PÅ TUR-magasinet og inviterer dere nok en gang på eventyrreise I Don Quijotes fotspor! Denne gangen går turen i oktober 2022.

Don Quijote – verdens beste bok

(Skrevet av Maria Verkhovskaya i 2005, oppdatert i 2021)

“Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det Don Quijote”
Ben Okri

I 2005 år feiret den litterære verden 400 års jubileum for utgivelsen av første delen av Don Quijote. Boka ble publisert i Madrid i 1605 og ble med en gang så populær at det fristet Fernandes de Avellaneda til å skrive fortsettelsen. Dypt provosert begynte Cervantes på den andre delen som ble utgitt i 1615.

Historien om Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha ble senere kjent i alle verdens hjørner og oversatt til nesten like mange språk som Bibelen.

Kåringen og ny utgivelse av Aschehoug

I 2002 ble romanen, vel fortjent, kåret til verdens beste bok. Da hundre av de fremste forfatterne fra 54 land samlet seg for å velge ut 100 av verdens beste bøker, fikk Cervantes sin klassiker 50% flere stemmer enn boken som kom på andre plassen.

I 2002 ga også Aschehoug ut den nye oversettelsen utført av Arne Worren. Den nigerianske forfatteren Ben Okri skrev et flott forord til denne utgaven. I noen korte ord klarte han å presentere bokas geniale innhold.

Omslag av Don Quijote, Aschehoug
Omslag av Don Quijote, Aschehoug 2002

Ben Okri om Don Quijote

“Hvis det finnes én bok du skal lese før du dør, så er det Don Quijote. La meg fortelle deg hvorfor: Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie. Den er ikke nasjonalistisk. Den tilhører ikke ett folk. Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre. Den tar sinnet med på en reise. Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden. (…)

La meg fortelle deg om dens enkelhet. Denne romanen har faktisk bare to skikkelser. Den ene er tynn og lang, den andre kort og tykk. Den ene er idealist, den andre realist. Den ene er gal, den andre for fornuftig. Den ene er tragisk, den andre er komisk. Den ene ser det han tror på, den andre tror bare på det han ser. Den ene tror på det umulige, den andre bare på den mulige. Den ene er uhelbredelig romantiker, den andre er upåklagelig pragmatiker. Kort sagt, i don Quijote og Sancho møter vi livets store dualiteter, livets store motsetninger. Men de er udødelige venner. De er ute på den samme eventyrlige og farefulle ferden. I sin motsetning rommer de alt som tilhører det jordiske liv (…)

Og den er en av de mest gripende kjærlighetshistorier som noen gang er fortalt. Mer enn en kjærlighetshistorie mellom en mann og en kvinne er den en kjærlighetshistorie mellom venner, mellom motsetninger. Men fremfor alt er den en kjærlighetshistorie mellom menneskene og livets uendelige muligheter.”


Ben Okri,
fra forordet til Don Quijote
Aschehoug 2002

Morsom fortelling med dypt innhold

I over 400 år har historien om den tapre ridderen fanget lesere i alle aldere og over hele verden. Den har inspirert mange kunstnere og forfattere, og den slutter ikke å fascinere oss med sin morsomme handling som skjuler et dypt innhold.

Don Quijote er en tynn og fattig lavadelsmann som har mistet realitetssansen etter å ha lest for mange ridderromaner. Han er omkring 50 år gammel da han våkner en dag i juli, tar på seg en gammel rustning, finner frem lansen og drar ut på en ferd for å bekjempe det onde, hjelpe de svake, redde de uskyldige og etablere rettferdighet i verden. Og som en ekte ridder skal, tar han med seg sin egen våpenmann, nabobonden Sancho Panza.

Vi følger Don Quijote og Sancho gjennom den lange reisen, der Don Quijotes drømmeverden stadig kommer i konflikt med virkeligheten, i motsetning til Sanchos realistiske verdenssyn. Og i det ser vi at det ikke finnes plass for ideelle intensjoner i den reelle verden. Det er kanskje derfor den russiske forfatteren Dostoevskij kalte Don Quijote “den mest tragiske bok i verden”.

Noen sammenligner også Cervantes Don Quijote og Sancho med Goethes Faust og Mefistofeles. Begge representerer to motsetninger, men samtidig er det ikke noe annet enn to komplementære sider ved et menneskes personlighet.

Gustave Dore (1832 – 1883). Don Quijote og Sancho. Dette er kanskje den mest kjente illustrasjonen til boken.

Mitt bekjentskap med boken om Don Quijote

Jeg var fire eller fem år gammel da jeg så boka om Don Quijote for første gang. Dette var en gammel bok med krøllete sider, gulnet av tiden. Viktigst for meg var selvfølgelig de fantastiske illustrasjonene av den franske kunstneren Gustave Doré. De vekket min oppmerksomhet og åpnet rom for fantasien. Jeg kunne sitte i timevis, bla i boka og forestille meg åpne landskap med vindmøller og gamle slott, og den fryktløse ridderen Don Quijote med sin trofaste væpner Sancho som drar ut for å bekjempe det onde, hjelpe de svake og gjenopprette rettferdighet i verden.

Om boken

Boka i seg selv hadde en mirakuløs historie. Dette var den eneste boka fra min oldefars store bibliotek som overlevde Leningrads beleiringen under krigen. Utsultede og dødende mennesker måtte brenne alt de hadde hjemme for å få varme den kalde vinteren 1941-42, da det var mer enn 30 kuldegrader. Mammas tante, som overlevde beleiringen, reddet denne boka. Hun var veldig glad i Cervantes og «Historien om den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha».

Om Spania-drømmen

Da jeg var sju, begynte jeg på en skole som heter nå Cervantes-gymnaset. Vi lærte både spansk språk, litteratur, geografi og historie fra 1. til 10. klasse. På skolen drømte vi alltid om det uoppnåelige Spania med sin unike romantikk. Vi drømte om La Manchas sletter og Andalucias mauriske preg, om spansk gitar og flamenco gjenspeilet i Lorcas udødelige dikt.

Da jeg kom til Norge i 1991, så jeg til min store overraskelsen at Spania var mer besøkt for sol og strender enn for kultur og historie. I Sovjet-Russland forbindet vi alltid Spania med en rik og mangfoldig kultur, en kultur som rommer alt fra forhistoriske malerier til fantasifulle Gaudi-bygninger, alt fra El Greco til Picasso, og selvfølgelig Cervantes og Don Quijote.

Min store drømmen om å besøke Cervantes steder ble oppfylt. Og ikke nok med det – jeg har hatt gleden og æren av å formidle Don Quijotes historie og vise rundt i La Mancha til mine gjester.

Utsikt til vindmøller i landsbyen Belmonte fra borgen. Belmonte, La Mancha, Spania. Foto
Utsikt til vindmøller i landsbyen Belmonte fra borgen. Belmonte, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©

En eventyrreise i det ukjente Spania

Med boka i hånden reiste vi gjennom La Manchas sletter på jakt etter genuine steder, gode historier, nye opplevelser, osten Manchego og den gode vinen fra La Mancha – Spanias største vindistrikt.

Vi søker tilbake til 1600-tallet og leter etter spor fra en av verdens mest kjente riddere og hans trofaste væpner Sancho. Vi kjører gjennom La Manchas sletter, forbi vindmøller og oliventrær, vi besøker gamle middelalderbyer og små pittoreske landsbyer. Underveis overnatter vi på klostre og slott, vi spiser maten beskrevet i boken om Don Quijote, og treffer mange hyggelige og gjestfrie mennesker som forsterker vårt innrykk av det genuine Spania.

I denne bloggen vil jeg gjerne ta dere med på deler av denne reisen.

Har du lyst å oppleve det genuine Spania, du også? Bli med på oss på vår eventyrreise i Don Quijotes fotspor. SE PROGRAMMET OG MELD DEG PÅ >

Et sted i La Mancha

På et sted i La Mancha, hvis navn jeg ikke vil huske, levde det for ikke så mange år siden en landadelsmann ….” slik begynner fortellingen om den skarpsindige adelsmannen, Don Quijote av La Mancha.

Cervantes oppgir bare noen få stedsnavn i romanen, og dermed kun noen få landsbyer kan påvise sin tilhørighet til boken og Don Quijote.

Samtidig kan alle steder i La Mancha kjempe om æren av å være Don Quijotes hjemby. Ved innkjøringen til de fleste landsbyene finner vi figuren Don Quijote og et skilt der det står stedsnavnet etterfulgt av bokas magiske ord “et sted i La Mancha”, ord som gjør at Don Quijote fortsatt lever i hver enkel landsby.

Spania. Cuenca. Panoramautsikt mot gamlebyen. Foto
Spania. Cuenca. Panoramautsikt mot gamlebyen.

Det som imponerer oss mest er den kjærligheten folk i La Mancha har til Don Quijote. For dem er han på langt nær en oppdiktet litterær figur, men en legendarisk landsmann som levde for flere hundre år siden og som de er stolte av.

De fleste vi møter er overbeviste om hans tilhørighet til sin landsby og noen ganger også til sin familie. Når vi hører dette, forstår vi at når de sier Don Quijote, mener de egentlig Cervantes. Det var selvfølgelig ikke den oppdiktede ridderen Don Quijote, men den høyst reelle personen Cervantes som i sin tid var i dette området og etterlot sine spor. Det glemmer vi ofte når vi er i La Mancha. Her virker Don Quijote som den mest virkelige person i verden. Dette er et spesielt, spennende og nokså unikt fenomen.

Torget i landsbyen Almagro, La Mancha, Spania. FotoTorget. Foto
Torget i landsbyen Almagro, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©
En gate i landsbyen Uclés, La Mancha, Spania. Foto
En gate i landsbyen Uclés, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©
To eldre damer står på hver sin balkong og snakker sammen. La Mancha, Spania. Foto
«På et sted i La Mancha». La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©

Har du lyst å oppleve det genuine Spania, du også? Bli med på oss på vår eventyrreise i Don Quijotes fotspor. SE PROGRAMMET OG MELD DEG PÅ >

Reiseruten til Don Quijote

Ingen vet om Cervantes hadde så konkrete tanker om Don Quijotes reiserute gjennom La Mancha. Det vi vet, er at mange Cervantes-entusiaster utvikler sine egne teorier om det. Disse teoriene bygger på kjennskap til landskapet, historiske arkiver, beskrivelser fra boka og ikke minst beregning av den tiden en hest og et esel kunne ha brukt på å komme seg fra et sted til et annet.

Et imponerende forskningsarbeid ble i sin tid gjort av historielaget “Vennene av Campo de Montiel”. I likhet med alle andre tar de utgangspunkt i sitt eget område, Campo de Montiel, der de mener Don Quijote og Sancho opplevde mange av sine eventyr. Dette er også svært sannsynlig, da Don Quijote selv forteller at han “forlot sine fredelige dyner, steg seg opp på sin berømte ganger Rocinante og begynte ferden henover de gamle og velkjente marker ved Montiel.” (Bok.1, kap. 2)

For å lage vår egen Don Quijote-rute måtte vi også på egen sporjakt. Vi studerte flere teorier og snakket med lokalkjente mennesker. Deres fortellinger og våre egne inntrykk hjalp oss til å velge ut de “riktige” stedene. Det er kun en ting vi igjen klarte å glemme, det at Don Quijote bare eksisterte i Cervantes’ fantasier…

Hjembyen til Don Quijote

De fleste Don Quijote-entusiastene er enige om at ridderen startet sine ferder fra en liten by som heter Argamasilla del Alba. I stor spenning kjører vi mot Argamasilla som kan være “stedet” Cervantes, av en eller annen grunn, “ikke ville huske navn på”.

I Argamasilla leter vi etter huset til Madrano der Cervantes satt som fange i kjellerhulen, og der han sannsynligvis begynte å skrive sin udødelige roman.

Huset, slik vi finner det i dag, er bygget om til et nokså moderne kulturhus. En flisebelagt trapp fører ned til kjellerhulen. Nymalte hvite kalkvegger med fine lakkerte bilder på gjenskaper neppe den atmosfæren som var her for 400 år siden. Litt skuffende og litt trist.

Kjellerhulen der Cervantes har begynt å skrive Don Quijote, Argamasilla del Alba, La Mancha, Spania.. Foto
Kjellerhulen i Medranos hus der Cervantes satte som fange og der han trolig hadde begynt å skrive Don Quijote. Argamasilla del Alba, La Mancha, Spania.. Foto: Dilema. Commons: GNU Free Documentation License
Portrett av Miguel de Cevantes. Gravyr av Fernando Selma, 1791.
Portrett av Miguel de Cevantes. Gravyret av Fernando Selma, 1791. (Public domain)

Vi fortsetter videre i håp om å finne noe autentisk, noe som minner oss om Cerventes tid. Byen er ikke så stor, og vi går tvers gjennom den på noen få minutter. Ingen ting så langt vekker vår interesse, og av gamle bygninger finner vi ikke noe annet enn kommunehuset og en kirke. Det kan ikke stemme, tenker vi, her må det finnes noe!

Rodrigo Pacheco – inspirasjonen til Don Quijote?

Og vi bestemmer oss for å oppsøke kirken. Kirkene gjemmer ofte mange hemmelige historier og denne gangen tok vi ikke feil. I kirken ble vi fortalt om Pacheco-familien og om Cervantes kjærlighet til Ana Martínes Zarco de Morales som var forlovet med Rodrigo Pacheco. Noen sier at Cervantes var så forelsket at han fridde til Ana. Det å fri til en forlovet dame var på den tiden en nokså alvorlig forbrytelse. Det sies at Rodrigo Pacheco anmeldte dette og at Cervantes ble arrestert neste gang han kom til Argamasilla de Alba. Uheldig for Cervantes, men heldig for oss, ble han låst inne i kjellerhulen i Medranos hus der han fikk ideen til historien om Don Quijote.

Folk i Argamasilla mener fortsatt at Cervantes opprinnelige intensjon var å latterliggjøre Rodrigo Pacheco som skulle være lett gjenkjennelig i skikkelsen Don Quijote.

I kirken ligger også Pacheco-familiens gravkapell der det finnes et gammelt oljemaleri. Nederst i høyre hjørne ser vi en tynn mann i 50 årene med bart og skjegg, og et avlangt ansikt. Er dette virkelig han som er ment å være Alonso Quijano, den verdenskjente ridderen Don Quijote av La Mancha?

Ana Martínes Zarco de Morales regnes også som inspirasjonen til Dulcinea – hjertedamen av Don Quijote. Hennes hus i landsbyen El Toboso er i dag gjort om til et museum – Huset til Dulcinea.

Soverommet i museet Huset til Dulcinea. El Toboso, La Mancha, Spania.
Soverommet i museet «Huset til Dulcinea» – et opprinnelig hus til Ana Zarco de Morales. El Toboso, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©
Kjøkkenet i museet "Huset til Dulcinea". El Toboso, La Mancha, Spania. Foto
Kjøkkenet i museet «Huset til Dulcinea» – et opprinnelig hus til Ana Zarco de Morales. El Toboso, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©

På jakt etter vindmøllene

Historien om kampen mot vindmøllene er uten tvil den mest kjente episoden i romanen. Fortalt på en morsom måte, inneholder den et viktig budskap. Vindmøllene kan assosieres med vår egen oppfatning av ulike situasjoner, for eksempel når vi ser problemer der de ikke er eller en fare som ikke finnes. Det geniale ved episoden og for øvrig ved hele romanen er at den kan tolkes på mange forskjellige måter.

I Russland bruker vi ofte utrykket “å kjempe mot vindmøllene”, det vil si å kaste bort tid og krefter på en håpløs sak som vi på forhånd vet ikke vil gi noen resultater.

Hvor var de berømte vindmøllene Don Quijote kjempet imot? – Her får vi også forskjellige svar, avhengig av hvem som svarer. Selvfølgelig er innbyggerne i de landsbyene som har vindmøller overbeviste om at kampen ikke kunne skje et annet sted enn nettopp i deres landsby. Æren av å være stedet for kampen med vindmøllene er spesielt viktig, da denne episoden er så berømt.

Vår nye venn Paco fra El Toboso kommer med en ærlig og fornuftig resonnement:

«Hvis El Toboso ikke hadde fått sin egen store plass i boka som landsbyen til Don Quijotes hjertedame, Dulcinea, ville også jeg bli fristet til å si at det var her Don Quijote kjempet mot møllene.

Det er mange vindmøller i Castilla La Mancha og det var enda flere på Don Quijotes tid. Til og med de landsbyene som ikke har vindmøller nå kunne likevel være stedet for kampen. Hvis vi beregner distanse og tid Don Quijote og Sancho kunne ha brukt på veien fra Argamasilla del Alba i retning mot Puerto Lápice, er det mest sannsynlig at kampen oppstod i Campo de Criptana.»

Vindmøller i Campo de Criptala som Don Quijote hadde kjempet imot. La Mancha, Spania. Foto
Vindmøller i Campo de Criptana, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©

Vindmøllene i Campo de Criptana

Vi fortsetter veien til Campo de Criptana på jakt etter vindmøllene. I Don Quijotes tid var det 34 vindmøller i Campo de Criptana, noe som stemmer perfekt med Cervantes beskrivelse. I dag finner vi bare 10 av dem.

De små hvite vindmøllene med runde vegger og fire vinger gir landskapet en unik sjarm. Hver mølle har sitt navn. Den eldste, El Infante, er fra år 1500, mens den best bevarte, El Burleta, er fra 1555.

Møllene har tre etasjer bundet sammen med en rundtrapp. I første etasje var det et lite fjøs for esler og muldyr som fraktet kornet. I andre etasje ble mel samlet opp i sekker. Oppe i tredje etasje finner vi selve mekanismen med en enorm møllestein i midten. I veggen er det tolv små orienteringsvinduer for tolv ulike vindretninger som vingene skulle stilles etter. Møllerne i La Mancha hadde til og med egne navn på hver av de tolv vinduene.

Møllene i Campo de Criptana var i bruk helt fram til 1960-tallet. Også i dag settes de av og til i gang for å holde “liv” i de gamle mekanismene.

Don Quijote og Sancho etter slag med vindmøllene. Illustrasjon til boka av Gustave Dore.
Don Quijote og Sancho etter det berømte slaget med vindmøllene. Illustrasjon til boka av Gustave Dore (1832 – 1883)

Don Quijote kjemper mot vindmøllene

» I det samme ble de vár en tredve førti vindmøller som finnes i denne engen, og straks Don Quijote fikk øye på dem, sa han til væpneren:

– Lykken føyer våre foretagender bedre enn vi selv kunne finne på å ønske, for der, kjære Sancho Panza, kan du se tredve, eller litt flere, uhyrlige jetter komme til syne; med dem akter jeg å innlate meg i kamp og ta livet av dem alle (…)

Med disse ord sporet han sin ganger Rocinante uten å bry seg om sin væpner Sancho, som skrek varsku etter ham og gjentok at det utvilsomt var vindmøller og ikke jetter han skred til angrep på.

(… ) vel dekket av sitt skjold og med fellet lanse, sprengte han i Rocinantes fyrigste galopp mot den nærmeste møllen; men i det samme han ga den et lansestøt i vingen, begynte vinden å drive den så forskrekkelig at den splintret lansen og trakk med seg både hest og rytter, som ille tilredt ble slengt bortover marken «


Don Quijote. Bok 1, kap. 8.

Har du lyst å oppleve det genuine Spania, du også? Bli med på oss på vår eventyrreise i Don Quijotes fotspor. SE PROGRAMMET OG MELD DEG PÅ >

Et vertshus eller et slott?

Da han så omkring for å forsøke å finne et slott, eller en innhegning med en gjeterhytte der han kunne hvile, og der han kunne finne et botemiddel mot sin store tørst og sult, fikk han syn på et vertshus ikke langt fra veien…
Og siden alt det vår eventyrer tenkte, så eller forestilte seg, syntes å være gjort eller skje ifølge det han hadde lest, forekom vertshuset ham straks han fikk øye på det, som en borg med fire tårn med spir av sølv, og den manglet verken vindebro eller dyp vollgrav, og alt annet som slike festninger pleier å beskrives med.
” (Bok 1, kap. 2)

Langs veier i 1500-tallets Spania kunne man finne såkalte ventas, steder der de reisende kunne stoppe for å få mat og tilbud om overnatting. På slike vertshus overnattet også Don Quijote og Sancho.

Vår tapre ridder var “til sin egen skade” overbevisst at vertshus ikke var et vertshus, men et slott. Det var derfor ikke rart at flere av deres vertshusbesøk måtte ende på en uforventet uheldig måte.

Don Quijote og vertshusverten. Illustrasjon til Don Quijoe av Gustave Doré, 1863.
Don Quijote og vertshusverten. Illustrasjon til Don Quijoe av Gustave Doré, 1863.

Don Quijote blir slått til ridder

“ …det som i høy grad har plaget ham, var tanken på at han ikke var slått til ridder, for han mente at han ikke med noen rett kunne begi seg ut på eventyr før han hadde fått ridderslaget.

Plaget av denne tanken gjorde han sitt magre måltid så kort som mulig. Da han var ferdig, kalte han verten til side og lukket seg inne i stallen med ham; og der falt han på kne og sa:
«Aldri reiser jeg meg fra dette sted, tapre ridder, før I høymodig lover å oppfylle en bønn jeg har til Eder…»

Da verten så sin gjest på kne for seg og hørte så selsom tale, ble han stående fortumlet uten å vite hva han skulle gjøre eller si. Han ba ham inntrengende om å reise seg, men det ville han på ingen måte, og omsider måtte han da love å oppfylle hans bønn”


Don Quijote, Bok 1, kap. 3

Puerto Lápize

Det første vertshuseventyret var spesielt viktig for Don Quijote; det var nemlig da han ble slått til ridder. Denne viktige hendelsen i Don Quijotes liv skjedde sannsynligvis på veien til Puerto Lápice som hadde rykte på seg å være “et meget trafikkert sted”, og således det perfekte stedet for Don Quijote som var på jakt etter nye eventyr.

Puerto Lápice er på lik linje med El Toboso, en av de få steder som navngis i boken flere ganger. Selv om denne landsbyen også er stolt av sine vindmøller, er Purto Lápice mest kjent for sitt gamle vertshus som kunne har vært stedet der Don Quijote ble slått til ridder.

Som i gamle dager, kan vi også i dag få her et godt måltid med tradisjonsretter fra La Mancha som var like populære også i Don Quijotes tid.

Gamle bodega på vertshuset der Don Quijote ble slått til ridder. Store keramikktønner som ble brukt til å lage vin langs veggene, og spisebord i midten. Puerto Lapice,, La Mancha, Spania. Foto
Gamle bodega på vertshuset i Puerto Lápice. Store keramikktønner ble brukt i La Mancha til å lage vin. La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©

Har du lyst å oppleve det genuine Spania, du også? Bli med på oss på vår eventyrreise i Don Quijotes fotspor. SE PROGRAMMET OG MELD DEG PÅ >

En natt i et kloster

Når sola går ned og mørket faller på, kommer vi til Villanueva de los Infantes. Vi forsøker å finne klosteret der vi vet vi kan overnatte. I over en time kjører vi rundt i mørket, gjennom en smal gatelabyrint. Ingen kan hjelpe oss, det virker som om det ikke finnes en levende sjel i hele landsbyen.

Midt på natten kommer vi endelig frem til Convento Santo Domingo, et legendarisk kloster som var denne gangen både et hotell og et museum. Denne natten midt i januar er vi eneste hotellgjester, og bortsett fra en hyggelig resepsjonsdame er vi alene i hele klosteret.

Så heldige vi var som fikk mulighet til å overnatte på dette historiske klosteret. Hotellet har blitt lagt ned senere. Denne vinternatten alene på klosteret kommer vi ikke til å glemme. Vi var også heldige som var der tilbake med våre gjester.

Klosteret Santo Domingo og Francisco de Quevedo

Klosteret Santo Domingo var siste tilfluktsted for en av Spanias mest berømte forfattere, Francisco de Quevedo (1580-1645). Dødelig syk flyttet han hit for å bli passet på av munker i klosteret. Klostercellen der han bodde sine siste dager er fortsatt bevart.

Vi går gjennom et langt halvmørkt klostergang og puster inn den kalde, tørre luften som stimulerer fantasien og vekker spøkelser fra middelalderen. Ved daglyset i morgen kommer alt til å se annerledes ut. Vi går forbi klostergården.
En trapp fører opp til annen etasje der vi finner cellen til Quevedo.

Portrett til den kjente spanske dikteren Francisco de Quevedo. Oljemaleri.
Portrett av Francisco de Quevedo. Ukjent kunstner. Madrid, Instituto Valencia de Don Juan. Oljemaleri, lerret 48 x 60,5. Public domain.

I det mystiske mørket tør vi bare så vidt å åpne døren. Lyset fra korridoren faller inn på skrivebordet der han jobbet, og i bakgrunnen kan vi se sengen der han døde. For et kort øyeblikk kjentes det som om Quevedos ånd fortsatt levde i cellen. Vi forter oss ut av cellen, det var mer enn nok opplevelser for en natt.

Villanueva de los Infantes

Om morgen drar vi på oppdagelsestur rundt i Villanueva de los Infantes. Dette er en koselig liten by med mange flotte herskapshus. Her finner vi også huset til Caballero de verde gabán (knekten med den grønne kappe). I dette huset, som fortsatt er i privat eie, bodde som gjest selve Cervantes.

Sentrale plassen med kirken og kommunehuset i Villanueva de los Infantes. La Mancha, Spania. Landsbyen er beskrevet i Don Quijote. Foto
Sentrale plassen i Villanueva de los Infantes, La Mancha, Spania. Foto: MariaV ©

Villanueva de los Infantes – kommunen har lagt ut en video som gir en flott inntrykk av denne hyggelige, historiske landsbyen i La Mancha. Videoen er på spansk, men selv om man ikke forstår ordne, er det fine bilder som snakker for seg selv.

I Don Quijote fotspor til Montesinos hulen

Denne gangen overnatter vi i en gammel mølle som ble gjort om til et koselig hotell. Tidlig om morgen er vi klare til nye eventyr. Denne dagen skal vi følge Don Quijotes fotspor under jorden.

Historien om den vidunderlige Montesinos-hulen kunne ikke unnslippe Don Quijotes ører, og “om den så førte inn i helvete, ville han undersøke den.” (Bok 2, kap. 22)

Don Quijote etter å ha besøkt Montesinos hulen. Illustrasjon av Gustave Doré, 1863.
Don Quijote etter å ha besøkt Montesinos hulen. Illustrasjon av Gustave Doré, 1863.

Don Quijote og Montesinos hule

«Don Quijote ba Basilio om å skaffe ham en fører som kunne ledsage ham til Montesinos hule; for han var grepet av lyst til å trenge inn i denne hulen og med egne øyne overbevise seg selv om riktigheten av de sagn som gikk der på egnen og deres undere. Basilio lovte å sende en fetter av seg, en student og meget lærd mann, hvis ydlingsbeskjeftigelse var studiet av ridderromaner. Denne mannen ville gjerne følge ham til hulens inngang og vise ham Ruidera-sjøene, som også var bekjent i hele La Mancha, ja over hele Spania.

(… ) De overnattet i en landsby, og derfra var det etter fetterens utsagn bare to mil til Montesinos hule. Dersom Don Quijote virkelig hadde i sinne å undersøke den, sa han, så måtte de forsyne seg med rep så han kunne binde seg fast og fire seg ned i dypet. De kjøpte da omtrent hundre favner rep, og neste dag klokken to om ettermiddagen kom de frem til hulen, hvis åpning var vid og bred, men overgrodd av tornekratt og ville fikener, bjørnebærbusker og all slags villnis, så tett og sammenfiltret at den fullstendig skjulte hele hulen.

Don Quijote går ned i hulen

(…) Han grep derfor sitt sverd og begynte å hugge løs på dette krattet som dekket huleåpningen; men den knaking og rasling som dette fremkalte, skremte opp en uendelig sverm av store kråker og ravner som skjøt opp så pilsnart og tett at Don Quijote ble kastet over ende (…) Men han reiste seg opp igjen, og da han så at det ikke kom flere ravner eller andre nattens fugler – som flagermus, som det også hadde vært en del av – så lot han fetteren og Sancho slakke på repet og gled langsomt ned i det reddsomme dypet (…)

(…) De ventet en halv times tid før de begynte å hale repet opp igjen. Dette arbeidet gikk meget lett, de merket ikke antydning til noen vekt. Dette kunne de bare forklare slik at Don Quijote var blitt der nede, og Sancho, som virkelig trodde dette, gråt sine modige tårer og dro i repet av alle krefter for å forvisse seg om sannheten. Da de imidlertid etter sin egen beregning hadde hatt på litt over åtti favner, merket de plutselig at det ble tungt, og gledet seg umåtelig. Og da de bare hadde ti favner igjen, øynet de Don Quijote og kunne tydelig kjenne ham. Sancho ropte ned til ham:

«Velkommen tilbake, nådige herre! Vi trodde nesten I var blitt der nede for godt!»


Don Quijote. Bok 2, kap. 22 – 23

På letting etter Montesinos hulen

På leting etter Montesinos-hulen kommer vi til et vakkert naturområde ved Ruidera. I dag er dette nasjonalpark med et bredt spekter av flora og fauna i tillegg til 14 innsjøer med et blågrønt krystallklart vann.

Også Don Quijote besøkte i sin tid de berømte “Ruidera-sjøene, som også var bekjent i hele La Mancha, ja over
hele Spania.
” (Bok 2, kap. 22)

Landskap med en innsjø i Nasjonalparken Lagunas de Ruidera, La Mancha, Spania. Ruidera-sjøene er også nevn i Don Quijote. Foto
Vakker natur og innsjøer med krystallklart blågrønt vann i Nasjonalparken Lagunas de Ruidera, La Mancha, Spania. Foto: AdobeStock ©

For å spørre om veien til hulen, kommer vi inn i en liten bar. En gruppe menn spiller kort ved den ene bordet. Noen damer med barn ved et annet bord virket også nokså opptatte av av livlige diskusjon. I det vi kommer inn, tiltrekker vi felles oppmerksomhet. Vi bestiller kaffe og spør om veien. Mens bartenderen henter penn for å tegne et kart, spør de andre om vi har tatt med oss lommelykt. Det hadde vi egentlig ikke tenkt på fordi vi ikke trodde det var nødvendig. Når vi sier dette blir alle med en gang engasjert i samtalen. De forteller oss om mørket og flaggermus, om Don Quijote og Montesinos, om turister og den lokale mannen José som kan alt om hulen.

Rett ved hulen pleide nemlig José å legge en lommelykt som turistene kunne låne, men nå måtte han slutte med det fordi turistene tok med seg lommelyktene hans gang på gang.

Vi fikk også streng beskjed om at vi måtte ha på oss gode sko da det var veldig glatt ved inngangen.

«Hvis dere vil finne borgen Rochefrida, så er det bare bortkastet tid!», sier en av mennene når vi går. «Dere kan lete etter den i all evighet og vil likevel ikke finne den, fordi det finnes snart ikke noe igjen av denne borgen!»

Denne uventede kommentaren fikk oss til å tenke på den forsvunne Rochefrida-borgen nesten mer enn på Montesinos hulen som vi visste var der den skulle.

En tur under jorden

Vi bestemte likevel først å finne Montesinos-hulen, og selv om vi visste at Don Quijote ble firet ned i den med et tau, ble vi mektig overrasket da vi ikke så noe annet enn et hull i bakken.

Dette var mer spennende enn vi kunne trodd, og vi begynte å gå ned i hulen. Så snart lyset forsvant måtte vi bruke vår nye lommelykt som vi nettopp hadde kjøpt etter anbefalinger fra våre nye beskjenkte.

Straks vi slo den på, hørte vi skrekkelige skrik og noen små underjordiske vesener begynte å flakse rundt oss. Vi måtte slå av lommelykten og springe ut av hulen. Flaggermusene som bor der var nok ikke så glad i å få besøk.

Montesinos hulen, beskrevet i Don Quijote. La Mancha, Spania. Foto.
Montesinos hule. La Mancha, Spania. Foto: MariaV (2002) ©

På veien tilbake fant vi rester av det som før i tiden var den romanseomtalte Rochefrida-borgen. Bare den ene veggen og forsvarstårnet står igjen, ellers var det kun noen steiner. De lokale mennene hadde nok noe rett.

En tid senere besøkte vi igjen Montesinos hule sammen med våre gjester og huleherskeren José. Da fikk vi mulighet til å undersøke den nærmere. Vi gikk ned til den underjordiske innsjøen med et krystallklart vann. Vi så sovende flaggermus og mystiske skygger, spennende steinformasjoner og små stalaktitter og stalagmitter.

Har du lyst å oppleve det genuine Spania, du også? Bli med på oss på vår eventyrreise i Don Quijotes fotspor. SE PROGRAMMET OG MELD DEG PÅ >

Ut på nye eventyr!

Turen går videre. Det er fortsatt mye vi ikke har sett, byer og landsbyer, borger og slott, klostre og vertshus som kanskje kan huske Cervantes og Don Quijote. Og det er ikke bare Don Quijote, men smaken av romantikk, lyst på eventyr og nostalgi til ridderes tider som inspirerer oss på denne ferden.

Spania. Castilla La Mancha. Ruiner av den gamle romerske byen Segobriga. Foto
Spania. Castilla La Mancha. Ruiner av den romerske byen Segobriga.
Maria, daglig leder i Art Travel. Foto

Skrevet av Maria Verkhovskaya
Grunder og daglig leder i Art Travel AS

Legg igjen en kommentar





Innspirasjon fra Kulturbloggen